Forteller og synsvinkel, skrivemåte og språklige virkemidler

Boka er fortalt gjennom Roger Browns øyne i en personalsynsvinkel. Gjennom hele boka fortelles alt i den personalesynsvinkelen og det er Roger Brown som forteller gjennom hele boka

Hodejegerne er full av skildringer. Et eksempel på dette er: Jeg smilte. Ikke det åpne betingelsesløse smilet. Men det høflige, semivarme smilet som ifølge faglitteraturen signaliserer intervjuerens profesjonalitet, objektivitet og analytiske tilnærmingsmåte. Denne typen skildring brukes mange ganger gjennom boka.

Nesbø klarer å skildre personene Roger møter på en eksepsjonell måte. Man danner seg helt tydelige bilder av hvordan Roger ser disse menneskene. For eksempel hvordan han ser ned på sine kolleger og hvordan han ser opp til sin kone Diana.

Det veksler mellom formelt og uformelt språk i boka. Det er mye formelt i boka, det er uformelt når han er i kontakt med Ove. Det er kun da det ikke skrives formelt. Etter hvert er han en del sammen med Ove og da er det mer uformelt, naturlig nok.

Det brukes flittig både tankereferat og replikker. Det er mye tankreferat fordi Roger analysere de fleste mennesker og situasjoner. Replikker er det mye av gjennom hele boka, utenom et lite opphold i midten når Clas og Roger er låst i sin dødelige kamp på hytta utenfor Elverum.